Livet med spiseforstyrrelse

Meg : Kan du gi meg bilnøkkelen – jeg klarer ikke å spise her.

De aller fleste spiser maten sin ute eller sammen med kjæresten sin, mens jeg spiser som oftest når jeg er alene. Mange vet jo at jeg har ett litt anstrengt forhold til mat, selvom det går litt i periodevis. I natt sto jeg opp for å spise chips, og det gjorde jeg også natten før + natten før der igjen. Bare det er en stor forbedring, og dere aner seriøst ikke hvor godt det var.

Chips har jeg ikke spist på flere år ( bortsett fra de 3 nettene. ) Jeg går sjeldent på restaurant, men jeg prøver virkelig å bli flinkere til å spise ute, selvom det ikke er så lett. Noen ganger synes jeg det er skikkelig trist å tenke på at jeg ikke kan spise på restaurant sammen med kjæresten min – for det er jo det de aller fleste gjør. Jeg er ikke den eneste som har ” spiseforstyrrelse ” og jeg tenker det kan være litt fint å være litt åpen ang dette temaet fordi jeg vet jeg ikke er den eneste som ” sliter ” selvom det går mye bedre med meg.

Maten kommer som oftest opp igjen, men i løpet av de 6 siste mnd ( bortsett fra 4 ganger ) har jeg latt vær å kaste opp maten, og jeg har heller ikke brukt noen form for ” middel ” fra apoteket. Jeg skriver bare et ” middel ” fordi jeg ønsker ikke å fortelle dere hva jeg har brukt / gjort – fordi jeg vil ikke at andre skal gjøre det samme.

Anyways : Jeg tenker jeg skal fortelle dere litt om hva som skjedde da vi skulle spise pizza ( altså maten på disse bildene ) og det skal jeg fortelle dere om i ett annet innlegg.

Derfor har jeg ikke angst lengre

God morgen alle sammen. Jeg tenkte bare jeg ville oppdatere dere litt i forhold til angsten min, og livet generelt. Det er rart med det fordi jeg var livredd for ca 1 måned siden, og da kunne jeg gjerne sitte på badet sammen med Macho. Tlf hadde jeg alltid på meg, slik at jeg kunne ringe til politiet hvis de måtte komme opp.

Tenk dere selv : Hvis noen av dere måtte oppleve at en person ringte på midt på natten, og i noen tilfeller så du en person som sto utenfor stue vinduet og kikket inn på deg.

Jeg har flere ganger tenkt : Hvem kan denne personen være? Må jeg / vi virkelig flytte? Hva har jeg gjort for å fortjene dette?

Da jeg valgte å åpne meg på bloggen var jeg først litt usikker på om det var det riktige, men nå føles det så rett – fordi det har gitt seg ( enn så lenge, og jeg håper selvfølgelig det varer. )

Huden min har det bedre enn noensinne, og det er det aller viktigste, og nå sover jeg godt om nettene. Angsten min har gradvis forsvunnet, og jeg kan endelig si at jeg storkoser meg i mitt eget selskap. Noen ganger er det kanskje ikke så dumt å åpne seg, og dette er noe jeg absolutt skal bli flinkere til. Stor klem til dere.

Etterlysning

Hei mine fine lesere! Denne helgen har vært helt fantastisk. Ida og Magnus dukket plutselig opp her på fredag – de kom på overraskelsesbesøk og det var så koselig. Igår var jeg og Charlotte på ett moteshow, og i kveld er jeg hjemme med Atle – vi ser på en kjempe bra film.

Er det noen som vet hvem denne fine bruden er? Jeg synes bilde var så fint, så jeg tenkte kanskje det var ett bilde som hun ville satt pris på.

Og her har vi en som er like glad i å ta bilder som meg. Jeg har fått meg ny linse til kameraet, og den er mildt sagt helt RÅ!

Tilbakeblikk : 4 år siden

Idag dukket dette bilde opp ( som minner ) og dette bilde ble tatt for 4 år siden.

Første gangen jeg og Atle traff hverandre var på Palmesus i 2012, og to uker senere ble vi kjærester. Vi har holdt sammen i tykt og tynt, og noen ganger har vi hatt det så utrolig bra, mens andre ganger har vi hatt det kjempe vanskelig, men nå er vi sterkere enn noensinne, og jeg kunne ikke bedt om ett bedre forhold. Jeg kunne aldri ha byttet han ut mot noe, og vi klarer alt så lenge vi er sammen.

Kan du hjelpe meg?

Legg merke til bilde / lappen ( som du kan se til venstre på bilde. )

Dette la jeg ut på snapchat tidlig en morgen, og samme kveld / natt sto det en mann utenfor vinduet, og 1 minutt senere ringer det på døra. Det jeg prøver å si at flere mennesker virkelig må tenke over hva de deler – på både blogger – snapchat – facebook – instagram og lignende. Jeg mener ikke at dette bilde er grunnen til jeg / vi har hatt uventet besøk her om natten ( det kan være det ) men når slike ting skjer så begynner man jo å tenke på om dette virkelig er verdt det?

Som jeg har nevnt før har flere fagfolk rådet meg til å slette bloggen ( fordi de tror at den som ” stalker meg ” ) har funnet meg på blogg.no – så det jeg lurer på er hva DU hadde gjort hvis du var i samme situasjon som meg?

Angsten for å sove alene

For ca en uke siden skrev jeg ett innlegg på bloggen, som jeg dessverre bestemte meg for å fjerne. Etter mye om og men har jeg bestemt meg for å være åpen og bare fortelle dere hvordan ting har vært.

Dette er ikke så lett for meg å dele – pga angsten som jeg har hatt for å kunne tørre å være her alene. Hvor skal jeg egentlig begynne? De siste tre årene har jeg unngått å fortelle dere om noe, som virkelig har plaget meg / oss, og det er at vi dessverre har hatt en uvelkommen gjest her om natten.Som sagt er dette noe som har pågått i noen år, men da jeg nylig skrev på bloggen at Atle skulle være mindre hjemme fikk jeg besøk, og det har ikke vært spesielt greit. Første natten sto han i vinduet – mens jeg sto på kjøkkenet for å ta meg ett glass vann før jeg skulle legge meg.1 minutt senere ringer det på døren, og jeg ringer selvfølgelig til politiet – også skjekker jeg at dørene er låst også trekker jeg for vinduene.

Jeg tar med meg Matcho inn på badet, også ringer jeg til politiet igjen. De bestemmer seg for å ta turen – slik at de kan lete, men de finner ikke vedkommende.I løpet av to uker ( sånn ca ) har jeg / vi hatt besøk her 5 ganger på natten, 3 av gangene har ikke Atle vært hjemme, og de gangene har jeg vært full av angst. Jeg har henvendt meg til mange ( offentlige folk ) for å prøve å finne ut av hvem dette er, og ikke minst hva kan jeg gjøre for at slike ting ikke skal skje igjen? Noen har anbefalt meg om å ikke blogge, og ikke dele noen bilder av meg –  andre har anbefalt meg å sove litt andre steder. Jeg har valgt å sove her – til tross for at jeg / vi har hatt besøk her om natten – fordi jeg vil ikke at angsten skal ta kontroll over meg.

Takk for at dere er så tålmodige i forhold til bloggen – jeg håper dere forstår at jeg veldig gjerne ønsker å oppdatere dere, men oppi alt som skjer så er det ikke like lett, men jeg lover jeg skal gjøre mitt beste – fordi jeg er jo ei veldig sterk jente.

En koselig dag

Hei dere. Jeg kom nettopp inn døra og skal snart til å lage meg litt mat, men før det vil jeg vise dere noen flere bilder fra da Cecilie og Oliver var på besøk. Denne jenta har jeg virkelig savnet å gå sammen med, og vi har jo tross alt bodd sammen tidligere.

Gode venner er de som er der for deg selvom man ikke alltid trenger å se hverandre hele tiden. Jeg har nok vært litt dårlig til å ta kontakt – dagene har gått i ett, jeg har også hatt mye å tenke på, men jeg skal virkelig gjøre mitt beste for å være litt mere sosial igjen.

Stor klem til dere.

En vanskelig natt

I natt ringte det på døren ( når klokken var 12 ) og det er ikke første gangen det skjer. Dette har foregått over lengre tid ( i ca 3 år ) men jeg har unngått å skrive om det på bloggen fordi mine nærmeste har sagt jeg burde unngå det. Igår tok jeg kontakt med politiet ( de har vært her i natt for å lete etter personen ) og jeg har også vært i kontakt med politiet før.

Hvis du som ringer på døren – tilfeldigvis leser bloggen min så håper jeg du kan respektere meg å slutte å ringe på døren her om natten!